Mange kveldar no i mars tenkte eg:
I sengar på sjukehus ligg menn
med bankande hjarte
dundrande årer, blod bankar
bak sydde sår
vi er nære og fjerne
kva er det som skjer?
Alt som tel er å få vere meir saman.
Han pappa sa jo: Det her skal eg klare.
Men han døde. Kanskje meinte han da:
Eg skal klare å dø?
Eg veit ikke - men han visste så mykje,
og no veit han det vi lurer på heile livet.
Eg å venne meg til å seie: Han er død.
Men han lever inni meg, alltid, for
eg ser slirekniven og knea i buksa,
høyrer hoggina i stein, saging, sliping,
høyrer høge, glade rop - og eg veit
at skulle vi ta vekk
det som minner om han
måtte vi rive heile huset
ta vekk hagen, slutte å besøke andre
som har ting han laga.
Kanskje ein dag vil eg kunne seie:
Han pappa er død, utan å gråte.
Men no tror eg brystet mit rivnar.
Fra Byen under byen. Aschehoug (1985)