Altfor mange tror de kan flyte på erfaring og naturtalent. Det er en dårlig strategi. Øvelse gjør mester, heter det. Men selv mesteren må øve.
Jeg kvapp da jeg skrudde på radioen og hørte den drevne politikeren holde tale. Det var en svært viktig tale om et viktig tema, men hen stotret under framføring, og tonefallet ble tidvis helt feil til innholdet i teksten. Det som burde vært alvor og en anledning til å få sagt noe viktig, ble isteden en litt pussig seanse der formen kom i veien for innhold.
«Har du ikke øvd?», var spørsmålet som surret i hodet mitt. «Har du virkelig gått opp på den talerstolen, for en slik anledning, uten å lese igjennom teksten høyt på forhånd?»
Dette vet jeg jo ikke, selv om jeg har en klar teori om at her hadde politikeren fått en tale i hånden av en medarbeider, skummet over ordene og tenkt at den var ok, og så ikke sett på den igjen før det var showtime. Det er et dårlig valg. Selv de drevne må øve om de skal treffe godt.
Misforstått profesjonalitet
Det er sagt at det trengs 10 000 timer med øvelse for å bli virkelig god på noe. Denne påstanden har kanskje ikke noen tung dekning i vitenskapen, men understreker et poeng om at resultater krever innsats. Så mye taletid finnes det knapt i et menneskeliv. Å flyte på erfaring kan derfor bare ta deg et stykke på veien. Det kan virke som mange tror at det å kunne gripe et manus og gå rett på en talerstol er en kunst, men egentlig er det slurv.
Mesteren framfor noen på dette området, Winston Churchill, var tydelig på betydningen av forberedelse. Som i det klassiske sitatet om at «I am just preparing my impromtu remarks.» Jeg skal bare forberede mine spontane kommentarer. Churchill øvde mye på talene sine. Han gikk fra rom til rom og framførte med kraft til han hadde dem innabords og kunne framføre dem uten manus. Slik holdt han taler som forandret verden.
De fleste av oss skal ikke mane til krig og motstandskamp, men fortsatt er det et poeng å stille forberedt. Øvelse gjør mester, heter det. Men selv mesteren må øve.
Alle må øve
Som tidligere taleskriver har jeg vært tett på når de jeg skrev for skulle forberede seg. Hverken en landsmøtetale eller nyttårstale er noe som bør framføres i spontan eller improvisert form. Respekt for anledningen krever forberedelser.
Men det gjelder jo faktisk alle taler. Alt vi framfører i media eller på en talerstol har jo et publikum. Skal budskapet nå fram, kreves det forberedelse for å få det hele mest mulig klart og tydelig. Et godt poeng kan ødelegges av stotring eller av om trykket legges på feil sted.
Derfor er dette er mitt mantra når jeg holder kurs om taler: Alle må øve! Jeg er også streng på hva det vil si å øve. Å øve er ikke å mumlelese en tekst på bussen på vei til et arrangement. Å øve er å framføre det du har å si med høy stemme. Det er bare da du kan høre om ordene virker. Vi snakker annerledes enn vi leser. Det som gir mening skriftlig, kan bli for komplekst når det skal sies. Fordi vi leser fortere enn vi lytter, tåler vi også mer i mengde skriftlig. Muntlig blir det fortere kjedelig. Uten tekstens undertitler og punkter trenger vi også mer struktur for å få med oss et innhold når vi lytter. Alt dette kan bare fanges opp ved å teste lydversjonen. Det er også her vi kan få innsikt i tidsbruk. Det stille øyeblikket som trengs for å la et poeng synke inn synes ikke på antall tegn i manuset. At det trengs et slikt øyeblikk, oppdager du bare ved framføring med lyd og tonefall.
Av og til snakker jeg selv med media eller holder en tale. Med økningen av webinarer har dette med å passe tiden blitt enda viktigere enn før. «Oj, det var presist» får jeg jevnlig tilbakemelding på fra teknikeren. «Der fikk jeg akkurat det jeg trengte», sier reporteren etter første forsøk. Jeg har sluttet å late som om det var flaks eller et naturlig talent jeg har. «Jeg har øvd », forklarer jeg.
For alle må øve.
Denne teksten har tidligere vært publisert i PR-prat, bloggen til Kommunikasjonsforeningen, der jeg er fast spaltist.