Det er ikke deg, det er hjernen min

Du sitter på møte eller seminar og prøver virkelig å lytte. Men hodet kobler ut gang på gang og tankene vandrer. Årsak: Den som snakker har en framføringsform som gjør at hjernen skrur av konsentrasjonsevnen din.

Du kjenner følelsen: Foran i rommet står en foredragsholder eller en kollega og presenterer noe. Du vil virkelig følge med. Enten fordi det er faglig nyttig, det er et tema du har lyst til å kunne noe om - eller fordi du er et høflig menneske som vil vise interesse. Likevel faller du ut igjen og igjen. Plutselig oppdager du at du har tenkt på dagens ærend og handleliste eller notatoppgaven som venter på kontoret, mens vedkommende fortsetter å prate der framme. 

Farefilteret skrus av

Hva er det som skjer når du faktisk har et oppriktig ønske om å lytte, men likevel ikke får det til? Svaret er hjernen. Det vil si hjernens funksjonsmåte. Nesten all forståelse av hjernen må ta utgangspunkt i at den er skapt og utviklet gjennom flere hundre tusen år med helt andre livsformer og utfordringer enn det vi har i våre moderne liv. Hjernens hovedoppgave er å hjelpe oss med å overleve. Da er det viktigste å beskytte oss mot fare. Det er for eksempel grunnen til at vi snur oss brått om det rasler i gresset. Gjennom tusenvis av år har mennesket lært seg at rasling = kanskje slange = kanskje farlig. De som ikke utviklet den evnen er ikke våre forfedre. Farefilteret er med oss alltid, og det er det som aktiverer oppmerksomhet eller setter lytteevnene ut av spill. 

«Ingen grunn til å følge med»

Hva er sammenhengen mellom farefilter og foredrag? Oppmerksomheten vår. Det er sammenhengen. Vi er lært opp til å følge med når det er brå skifter eller endring i lydbilde. Bevegelse, særlig høy eller omslag til lav lyd eller forandring i nærhet er alle ting som vekker oppmerksomhet. Skjer det ingenting slutter vi å være i beredskap og oppmerksomheten vår glipper. Det er som et vannhull på Savannen. Elefantene kan henge der og dovne seg eller rusle rolig rundt og ta seg litt vann. Men får de ferten av noe farlig som nærmer seg, er det raske reaksjoner for å komme seg unna. En foredragsholder som holder god avstand og plasserer seg trygt bak talerstolen kodes av hjernen som «langt unna» og derfor ingen umiddelbar fare. Da er det bare å symbolsk slappe av ved vannhullet. Om vedkommende i tillegg står stille og leser opp fra en tekst, er beskjeden ut fra hjernesentralen at «her skjer det ingenting, så ingen grunn til å følge med!»

Passe mye faresignal

Disse medfødte hjernefunksjonene kan svekke muligheten for å få med seg innholdet i en monotont og stillestående framført tale. Men kunnskap om dette kan hjelpe for å unngå situasjonene der du mister lytterne fordi instinkter utviklet gjennom flere hundre tusen år gir beskjed om at oppmerksomhet er høyst unødvendig. Fravær av elementer som gjør at hjernen er i beredskap svekker lytteevnen fordi vi skrur av. Hva gjør vi da? Trikset er selvsagt ikke å vekke frykt blant tilhørerne, men å trykke på knappene som aktiverer oppmerksomheten. Da handler det om å:

• Vær nær og ha kontakt med publikum. Med ryggen til for å se egen power point og plassering langt unna på scenen lager du stillestund ved vannhullet-seanse. Da følger ingen med.
• Beveg deg. Bidra til energi i rommet ved å være energisk selv.   
• Lag variasjoner. Bruk stemmen til å bytte volum og tempo. Du kan også variere ved å bytte mellom former for presentasjon, med eller uten power point, tavle eller flipover. Variasjon bidrar til uforutsigbarhet og dermed beredskap, som i denne versjonen betyr ønsket oppmerksomhet.  

Disse triksene vil bidra til å fange og holde oppmerksomheten, men det viktigste er selvsagt innholdet. Jeg har noen ganger beklaget meg over at jeg ikke klarer å følge med på det som sies og vært litt irritert over hjernens overstyring av viljen. «Det er ikke deg, det er hjernen min», kunne vært fristende å si om jeg ble avslørt i vandrende tanker.

Men egentlig burde jo budskapet som ble meldt tilbake til disse foredragsholderne vært: «Beklager at jeg ikke klarer å høre etter, men kan jeg gi deg et godt råd? Bidra med nok variasjon til å holde oppmerksomheten min, så skal jeg klare å lytte!»