Hopp til innhold

Rolf Jacobsen: Mere fjell

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre -
fjell.


Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Den sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene. 
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

Samlede dikt, Gyldendal (1999)

1 kommentar til “Rolf Jacobsen: Mere fjell

  1. Linda H

    Enig, med diktet. Fjell gir meg følelse av rotfast, høyreist stolthet. Og selv om vi er små og svake og bør være ydmyke mot fjellets uvær, så blir jeg ikke ydmyk.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *