Hopp til innhold

Pappas store frykt

Foto: Wikimedia

Faren min var en ganske modig type. Det var bare en ting han var virkelig redd for: Å være kjedelig.

Pappa var den som klatret høyest og alltid kjørte rett ned skibakken uten å bremse. Han var tvers igjennom uredd. Jeg vet bare om en ting han virkelig fryktet (i tillegg til hunder), og det var å være kjedelig. Hans mareritt ville vært å stå foran en forsamling og si noe uinteressant og forutsigbart, slik at han kastet bort både tilhørernes og sin egen tid.

Gjennom hele sitt voksne liv var han politiker og en som ofte sto på en talerstol. Jeg vet ikke hvor mange talemanus som finnes igjen etter han, men jeg vet at alle taler var nyskrevet for akkurat den anledningen de skulle holdes. Det skulle være noe nytt og interessant som kom. Hver gang.

Lommer

Han hadde alltid brystlomme. Hvis han gikk uten dressjakke, så var det lomme på skjorta. Det var helt nødvendig med en tilgjengelig lomme for å ha plass til en blyantstump og en lapp til å skrive ned en interessant tanke, et eksempel, en historie eller en god setning som kunne dukke opp.

Noen gode setninger kunne gjenbrukes. «Det er bedre å betale folk for å jobbe enn å betale dem for å la være», var en han hadde med seg i mange taler.  Den har sikkert vært skrevet ned på en lapp en gang i tiden.

Vi som kjente han kunne se hvordan han gledet seg på vei opp til talerstolen for å ta i bruk den gode ideen til dagens innlegg.

Jeg har ikke et lappsystem, men jeg samler også på ting til taler. De havner i en app isteden. Men jeg kan kjenne igjen gleden i å sette seg for å skrive en tale, og så kunne hente fram det kreative eksempelet eller poenget som er lagret etter å ha blitt tenkt ut på bussen eller på en kafe mens jeg ventet på noen.

Aldri «glad for å være her»

Det finnes ulike taleskoler. Noen liker småprat og noen liker «kraftåpning». Faren min var ingen tilhenger av myk oppvarming. Han drev ikke med småprat der han takket for invitasjonen eller sa at han var glad for å være tilstede akkurat her akkurat i dag. Han gikk rett på sak. Første setning var alltid nøye planlagt. Målet var å fange oppmerksomheten og interessen allerede der. Ofte var det også taletid, og verdifulle sekunder kunne ikke brukes opp på «kjære landsmøte».

Da han begynte som politisk taler på 1970-tallet, var konkurransen om oppmerksomheten liten. Folk som satt på møte hadde lite annet å gjøre enn å lytte. Da han holdt sine siste taler, fantes mengder av alternativ underholdning tilgjengelig, gjennom alle de duppedittene vi har med oss som kobler oss mot verden. Men når han snakket, lyttet folk likevel. Å være interessant virker fortsatt.

For litt siden leste jeg boka mi, Å lykkes med taler, på nytt. Den skal nemlig bli lydbok og jeg måtte oppdatere noen småting. Da så jeg tydelig at så mange av rådene jeg gir der, er ting jeg har lært av å se på mannen som fryktet å være kjedelig mest av alt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *