Hopp til innhold

Kamala Harris følger ikke reglene

Foto: Wikimedia

Hun pekes på som en av de beste talerne det demokratiske partiet har hatt. Men hva er det som gjør visepresidentkandidat Kamala Harris så god?

«En av de beste talerne demokratene har stilt til valg med, etter Obama», uttalte Jon Favreau nylig på podcasten Pod save America om demokratenes visepresidentkandidat Kamala Harris. Favreau har greie på det. Han skrev talene for president Barack Obama, en av gigantene på listen over de virkelig store talerne.

Nylig sto hun sto på scenen sammen med Joe Biden som hans utvalgte i rollen «one heartbeat away from the presidency». Men vi har lagt merke til henne før det. Harris fikk oppmerksomhet under Muellerhøringen da hun flere ganger ble avbrutt og irettesatt for ting hennes mannlige kollegaer ikke fikk reaksjoner på. Hun var en av flere kvinner i demokratenes presidentkandidatrekke. Slik var hun med å vise at Hillary Clintons kamp mot glasstaket ga resultater. Harris har vært en tydelig støttespiller for #blacklivesmatter og LHBT-bevegelsen. Som første svarte kvinne og første med afrikansk og asiatisk bakgrunn nominert til en slik posisjon, er hun nå historisk. Uansett utfall i november. 

Inn i gullrekka

Men hva er det med formen hennes som gjør henne spesiell og setter henne inn i demokratenes gullrekke? Kamala Harris våger. 

Hun godtar ikke spillereglene som er gitt for kvinnelige politikere om å kun være snill og saklig. Harris tar i bruk hele spekteret. Hun ler, hun er tydelig og hun er opprørt. Den rammen som er levert ut til amerikanske, kvinnelige politikere ignorerer hun. Harris tar den plassen hun vil ha. 

Det er modig i en politisk kontekst der kommentatorene og deltakerne på de politiske tv-programmene gjerne kaller meningssterke kvinner for både uhøflige, inkompetente og hysteriske. Presidenten selv byr jevnlig på at de er «nasty».  

Fryktløse Kamala

I presidentkampanjen til Hillary Clinton var de så bevisste på det begrensede spillerommet for kvinner at de gjorde en fantastisk kandidat mindre glitrende. Frykten for at hennes kvinnelighet skulle støte bort velgere fikk styre strategien. 

Kamala Harris omtales som fryktløs. Hun kjører sitt eget løp. Da hun lanserte seg som presidentkandidat stilte hun alene på podiet. Hun trengte ikke invitere opp ektemannen eller søsteren på scenen for å bevise at hun også er mor, ektefelle og familiemedlem. Harris godtok ikke premisset om at fenomenet at hun er kvinne gjør at hun har mer å bevise på den fronten enn en mannlig politiker. 

Derfor kan hun tillate seg å være sint på talerstolen. Eller si noe muntert og le av sin egen vits. Hun kan by på seg selv som person og sin historie når det er relevant, men hun gjør det på samme måte som Obama og Biden, for å få fram et politisk poeng, ikke som en som må bevise sin kvinnelighet for å ikke virke truende. 

En glad kriger

«Happy Warrior» er gitt som beskrivelse av stilen hennes. Dette er en stil som også politikere som Winston Churchill og Ronald Reagen er blitt karakterisert som. En glad kriger. En som både tør å være uredd og som tør å være blid. Det kan de i visshet om at autoriteten er bunnsolid og ikke svekkes av høy latter. Det er dette som gjør Kamala Harris så god.  

Ulike spilleregler for kjønnene er ikke unikt for USA. I vår egen lille andedam er det også lett å se at reglene er ulike. Med unntak av tidligere SV-leder Kristin Halvorsen, er det få som tør å ta i bruk hele spekteret i den politiske taleformen. På toppnivå i norsk politikk er det heller ikke så mange som har denne bredden i seg, vi rekrutterer fortsatt etter «snill og saklig» som ideal for kvinnelige politikere. Vi lever i en myte om at det er likestilt, men om glasstaket er delvis knust, er sprekken kvinner skal gjennom for å nå trappen fortsatt smal. Jeg håper mange av de kvinnene som er aktive i politikk i dag ser til Kamala Harris og blir inspirert. Er det mulig der, er det mulig her. Vi trenger flere glade krigere.   

Og så har Kamala Harris en ting til: Empati. Hun bruker blikket, ser publikum inn i øynene og de skjønner at hun skjønner hva deres kamper er også.  

Det sies at visepresidentkandidaten betyr lite for å vinne valg. Det blir spennende å se om den analysen holder etter november 2020. 

Les også: 3 ting å lære av Trumps taler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *