Hvor mye skal politikere og andre ledere by på? Vil vi ha dansende og syngende ledere - og hvor går i så fall grensen for når det gode blir for mye av det gode?
En dansende regjering før 17. mai vakte både positiv oppmerksomhet og diskusjon. Er dette noe en regjering skal drive med? Passer det seg midt i en nasjonal krise? Og hvem hadde best moves?!
Diskusjonen om kulturminister Abid Rajas overbevisende hoftevrikk i regjeringens framføring og arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksens totale mangel på det samme, illustrerer godt mange av dilemmaene i en moderne kommunikasjonsverden. Vi er på leting etter det autentiske, det nære, ekte og ærlige. Vi liker ledere som byr på litt – enten det er historier om hytta eller familien – eller som tør å se litt teite ved å gå utenfor egen komfortsone. Det er noe godt i å se ekte mennesker. Vi kan kjenne oss igjen og opplever dermed at vi kjenner lederne litt bedre. Men når blir det for mye?
"By på" eller klovn?
Når vipper det fra å «by på litt» til å bli underholdningsartist eller klovn? Jeg må innrømme at jeg tilhører de som er avmålt til «ledere gjør gøye ting»-initiativ, enten det er forslag om at ledergruppa skal kle seg ut som sjørøvere og borde båten der jobben har sommerfest eller delta i for morsomme underholdningsprogram på tv. Vi kan kjenne oss igjen og opplever dermed at vi kjenner lederne litt bedre.
Her er det åpenbart ulike meninger. Som ny statssekretær i Kulturdepartementet kom jeg på jobb akkurat da daværende kulturminister Anniken Huitfeldt hadde sagt ja til å være med i en sketsj i underholdningsprogrammet Torsdagskveld fra Nydalen på TV 2. Poenget i sketsjen var at hun gikk rundt på Stortinget og hadde problemer med luft i magen. Jeg ville neppe anbefalt noen å bidra i en setting med god gammeldags prompehumor, men mange i teamet mente dette var en strålende ide som fungerte godt. At Huitfeldt er naturlig morsom og lite selvhøytidelig hjalp absolutt på resultatet.
Argumenter for mindre moro
Men dette er en krevende øvelse. Det er mulig vi humørløse tar feil, men jeg har lyst til å argumentere for hvorfor mindre moro kan være lurt.
For det første kan situasjonen i seg selv bli vrien. Det er nok av sentrale politikere som har vært på Nytt på nytt og endt med å komme med vitser der de henger ut både eget parti og partikollegaer. Når målet er å promotere eget parti, er jo ikke det noe ønskelig utfall.
For det andre kan det som er gøy i øyeblikket bli mindre gøy når det hentes fram igjen og igjen. Noen gjengangere er det gamle stuntet der NRKs Synnøve Svabø fikk daværende statsminister Thorbjørn Jagland til å ta seg på puppene, den samme Jagland som var med på stresskoffertkastekonferanse med daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, Bondevik som sykler på trehulsykkel, kulturminister Valgerd Svarstad Haugland som sang (og noe så skjærende falskt og) på TV – og altså nå ymse dansevideoer med regjeringsmedlemmer som helt sikkert vil hentes fram igjen når konteksten er mindre entusiastisk enn den er før en spesiell 17. mai-feiring.En leder er alltid en leder. Det gir et ansvar for å forvalte tillit og autoritet godt. Alltid.
For det tredje – og det er det viktigste: En leder er alltid en leder. Det gir et ansvar for å forvalte tillit og autoritet godt. Alltid. Hverken julebord eller lørdagsunderholdning bør være unntak fra dette.
Å si ja til morsomme og kreative forslag frister. Som kommunikasjonsrådgivere vet, blir det ofte fine oppslag om man nettopp blir med på litt mer enn vanlig. Da gis det mer plass og om det gjøres godt, kan det gi rom for å snakke om det man faktisk ønsker å snakke om. Men det gir samtidig en risiko for at by-på-delen overskygger den virkelige agendaen.
Hvorfor hoppe?
Mange mente mye om regjeringens danseopptreden der alle (unntatt justisminister Monica Mæland, som ikke deltok) hadde «henda i været for 17. mai». Jeg synes likevel det mest interessante innlegget i saken kom fra en utbredt deling på sosiale medier av et gammelt intervju med britenes daværende statsminister Margaret Thatcher.
Journalisten sier til Thatcher at de i dette intervjukonseptet pleier å be den de intervjuer om å hoppe, som en gimmick. Statsministeren er krystallklar i sitt svar: «Jeg ville ikke drømme om gjøre det. Hvorfor skulle jeg gjort det?» Argumentene fra journalisten om at det viser en annen side av folk, faller på stengrunn. «Det viser bare at du vil bli sett på som normal og populær. Jeg trenger ikke å si det eller å bevise det.»
I debatten om hvor mye gøy politikere skal bli med på, har jeg sans for «jernkvinnens» holdning: «Hvorfor skal jeg hoppe? Jeg gjør ikke små hopp, jeg tar store sprang!»
For det er vel egentlig det vi ønsker at våre ledere skal måles på? Ikke hvor morsomme de er i sosiale medier, hva de byr på i ukebladene eller hva de stiller opp på foran tv-kamera - men de virkelig viktige stegene de tar.
Det er ikke så ofte jeg har valgt den siden, men her velger jeg Thatcher. (Og Monica Mæland, som nektet å danse!)
Denne bloggen har tidligere vært publisert i Kommunikasjonsforeningens blogg PR-prat.