Hopp til innhold

 

 

 

 

 
jeg klarer ikke å løfte stavene
jeg klarer ikke å gå og jeg klarer ikke å sitte
jeg må ligge her, rett ut
med geléføtter, geléarmer
så lang jeg er, midt i skiløypa
du skjønner vel det, mamma
det er akkurat sånn det er
det er ikke noe å kjefte for
du skjønner vel det?

… fortsett å lese «Thomas Marco Blatt: Jeg klarer ikke å styre skiene»

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome. … fortsett å lese «Marie Takvam: Ein av dei kalde, klåre dagane»

Einsemd.
Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.

Nyss fòr dei andre ifrå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det lid mot natt. … fortsett å lese «Haldis Moren Vesaas: Vår einsemd»

Foto: Annie Spratt /Unsplash

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

 

 

… fortsett å lese «Kolbein Falkeid: Hvor hadde vi det fra?»