Hopp til innhold

Vi mennesker er flokkdyr. Når noen i flokken ler eller gjesper, så smitter det. Ny forskning viser at det samme gjelder for nettrolling.

Det er ikke sånn at det bare er noen få, spesielle personer som senker nivået i kommentarfeltet. Det er mange som kan slippe ut sitt indre nettroll, gitt rette (eller gale) omstendigheter).

Dette er funn fra en omfattende studie av nettrolling, der 16 millioner kommentarer på CNN.com er analysert, i tillegg til et kontrollert onlineeksperiment der folk ble bedt om å lese en artikkel og bedt om å følge opp i debattfeltet, der de fikk se ulike førsteinnlegg i debattråden. Studien, som er utført av forskere ved Standford University og Cornell University, viser to faktorer som gjør at vanlige mennesker kan bli nettroll: … fortsett å lese «3 grunner til at vanlige folk plutselig kan bli nettroll»

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome. … fortsett å lese «Marie Takvam: Ein av dei kalde, klåre dagane»

Einsemd.
Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.

Nyss fòr dei andre ifrå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det lid mot natt. … fortsett å lese «Haldis Moren Vesaas: Vår einsemd»

En tale er ikke bare en ordøvelse som taler og publikum skal gjennom sammen. Når talen virker slik en god tale skal, har publikum både lært noe nytt og tenkt noe nytt.

Tidligere statsminister Jan P. Syse sa en gang at "Så, her er jeg for å tale til dere. Og dere er her for å lytte til meg. Vær overbærende hvis dere blir ferdige før meg."

Syse var en svært god taler, så han slet neppe med det problemet. Men vi har vel alle vært publikum på den type taler der det nettopp kjennes ut som både taler og publikum må trekke inn pusten og ta sats for de neste 45 minuttene, for her er det åpenbart at dette blir en utholdenhetsprøve for alle parter. … fortsett å lese «“Interessant er bedre enn kjedelig!”»

Petter i barnehagen er min helt. Han lærer ungene at «jenter løper fortest og klatrer høyest». I en verden der jentene stadig blir fortalt at deres rolle er å være søte og snille, gir Petter jentene et forsprang. 

Jenta mi på fem år vet ikke at det «å løpe som en jente» er et skjellsord. Hun tror det er bra å løpe som en jente. For i hennes barnehage har hun lært at hun som er jente både er rask og sterk.  Petter, som både er den voksne som finner på mest ville ting med ungene og den beste trøsteren, i følge min kilde, har sagt at jentene løper fortest og klatrer høyest. Så hun spurter avgårde når vi løper «gøyløp» (vårt alternativ til kappløp for å unngå stadige nederlag for storesøster) og klatrer til topps i de klatrestativ og klatrevennlige trærne som kommer vår vei. Full av selvtillit og tro på at dette kan hun klare. Full av tiltro til at hun kan faktisk være blant de beste. … fortsett å lese «“Jenter løper fortest og klatrer høyest!”»