Hopp til innhold

4

Foto: Pixabay

Du får aldri to sjanser til å gjøre et førsteinntrykk. Det er en regel for hele livet som også gjelder når du holder en tale. Å komme rett ut fra starten er avgjørende. 

Det finnes flere "skoler" for hvordan en tale skal begynne:

  • Oppvarming med småprat
    • Kraftstart

Tilhengerne av småprat argumenterer med at folk må få tid til å finne godstilllingen, ordne med tingene som ligger på bordet foran seg og bli vant til stemmen din først. Å si noe viktig og eller velformulert for tidlig er dermed bortkastet, fordi ingen hører etter enda. Men noen anledninger er ikke egnet for oppvarming, men krever litt mer kraft fra første linje. … fortsett å lese «Start talen med oppvarming eller kraftstart?»

1

Feriebøker er ikke helt som andre bøker. Når hodet er i feriemodus og turtallet er tatt ned kreves det gjerne litt lettere og litt kjappere fengende lesning.

Det er ulikt hva folk liker. En del velger krim til ferien. Det er ofte en god metode for å komme igang med ferielesingen å starte med en bok med litt fart og spenning og positiv løsning, som de første Dan Brown-bøkene (før han begynte å skrive bøker der de bare løper og ikke har tid til dialog eller oppklaringer). Jeg har blitt mer pysete med årene og mye mer selektiv på krimmen. Jo Nesbø og jeg har skilt lag, han har gått forbi min toleranseterskel for detaljert grusomhet og vold. Gi meg heller Hans Olav Lahlum med sin Christie-inspirerte krim med ett til to dødsfall og en "lukket rom"-oppklaring av mysteriet, Tom Egelands bøker om arkeologen Bjørn Beltø med religionshistorie som bonus eller Denise Rudberg sin "elegant crime" som lar krimgåten være en bihistorie og plassen vies til bakverk, vin og sjokolade og etterforskernes privatliv. Eller bøker som Jenta på toget, historier med mange lag.

… fortsett å lese «Klar for neste ferie? Noen tips til feriebøker.»

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

 

… fortsett å lese «Kolbein Falkeid: Hvor hadde vi det fra?»

Omtrent når trikken svinger under brua bortenfor Universitet, blir jeg blank i øya. Hver gang. Rikshospitalet er et av de flotteste stedene jeg vet om. På trikken hit har jeg kjent på min største frykt og sorg. Og på vei ut herfra har jeg hatt med meg mitt livs største glede.

I mine helsedokumenter står det «spontant gravid». Det kjentes ikke spesielt spontant etter fire runder med prøverørsbehandling, to fryseforsøk og en halvt gjennomført adopsjonsprosess. Det å få barn er det største i livet. I hvert fall for mange av oss. Så hva skjer når det ikke skjer? Når det ikke kommer et pluss på clearblue-pinnen denne måneden heller, når magen ikke vokser, og det ikke finnes noen ultralydbilder å glede seg over? Man prøver alt. Kutter ut tyggis, kaffe og cola light. Har nåler i øret og spiser hvite sukkerpiller. Tar mengder av prøver. Får kamera inn gjennom navlen for å sjekke forholdene. På Rikshospitalet skulle de prøve ut en ny maskin, og jeg ble spurt om jeg ville være testperson. Det ville jeg. Tenk om de fant noe som var feil, som kunne forklare det hele, og som kunne rettes opp slik at jeg ble gravid? Det var jo absolutt forsøket verdt. Så der lå jeg, i gynekologstol med et kamera som viste livmoren min i farger på storskjerm, i et rom fullt av folk som ville se den nye maskinen og høre den britiske eksperten som skulle demonstrere den for dem. Og jeg som er så sjenert at jeg aldri har solt meg toppløs en gang. Man prøver alt.

 

Å være ufrivillig barnløs er krevende. Fra å være et kjærestepar som planlegger familie, blir man to personer som legger opp livet etter kalenderen, etter sykluser, legebesøk, nye undersøkelser og nye forsøk. Man blir en redd person av å gå gjennom runder som dette. Jeg ble i hvert fall det. Redd for å håpe, redd for å tro, redd for å glede meg. Da jeg til slutt ble gravid, ville jeg gjerne skrive ned tankene mine om det, så jeg fant frem en ny dagbok. En med ringperm. Slik kunne arkene rives ut og kastes dersom også dette gikk galt. Og barnløshet er ensomt. Norge er et barneland med voldsom begeistring og oppmerksomhet rundt barn. Det er jo en god ting, men strevsomt når man er utenfor det fellesskapet og så inderlig vil inn. Derfor var det så godt å ha teamet på Rikshospitalet. Effektive og tekniske på de mange rundene med ulike undersøkelser. Tid til å snakke når det trengtes. Mange forskjellige på jobb i de årene vi holdt på med forsøkene. Alle like dedikerte i oppgaven med å hjelpe oss med å oppleve vår livsdrøm.

Jeg er en av dem som ufrivillig barnløse hater å høre om. «En jeg kjente søkte om adopsjon, og så ble hun gravid!». Det er omtrent det verste man kan si. Det eneste som slår det, er rådet om å slappe av og tenk på noe annet. Som om det er et alternativ. I mitt første møte med lege om dette var rådet noe i den leia. At jeg kanskje stresset for mye og ikke var glad nok. Andre jeg kjenner, er blitt spurt om de kanskje skulle tenke på å få hund i stedet. Anslag tilsier at en av sju i fruktbar alder opplever dette, og alle trender tilsier at det vil øke. Det er viktig at fastleger har mer kunnskap om ufrivillig barnløshet og tar det på alvor når en pasient kommer og tar opp sin uro.

Vi ble tatt på alvor og holdt på i flere år med prøverørsforsøk. Uten suksess. I dag er jeg glad for det. Hadde jeg lyktes med de behandlingene, hadde jeg jo hatt noen helt andre barn enn de to prakteksemplarene jeg har. Men de er begge født på Rikshospitalet. Jeg ville det. Selv om kroppen min til slutt ordnet opp selv, kjenner jeg sterkt på at på min vei til å bli mamma var teamet på Rikshospitalet så tett på at jeg likevel føler at de har litt aksjer i barna.

Da den første jenta vår ble født, var hun ukas største baby på avdelingen og fikk solid oppmerksomhet for det. Men jeg tror også at hun var den som fikk mest besøk av ansatte på Rikshospitalet. Mange av dem som hadde fulgt oss gjennom prøveårene kom innom og beundret. Jeg tror de også følte at de var litt medeiere.

… fortsett å lese «Barneaksjer»

Michael Brøndbo: Jeremy Corbyn og året som snudde opp-ned på britisk politikk

For noen av oss er det vanskelig å glemme at Tony Blair var en helt. Han vant tre valg på rad og gjenreiste troen på sosialdemokratiet som ledende kraft i Europa. (For å forstå veien fram til Blairepoken og jubelen over den seieren anbefales Things Can Only Get Better: Eighteen Miserable Years in the Life of a Labour Supporter).

Alliansen med George W. Bush og beslutningen om Irak var en stor skuffelse. Men fortsatt står Blairs ettermæle en av de retorisk sterkeste politikerne i vår tid og en av de store strategene. Mytespinningen rundt den fantastiske valgkampmaskineriet til Labour lever fortsatt. Det gjør Labours valg av Jeremy Corbyn som leder til et stort mysterie.

Hvordan kunne de gå fra Blair til Corbyn, riktignok via et par mindre vellykkede forsøk på andre? Nationenkommentator Michael Brøndbos bok med tittelen ”Jeremy Corbyn og året som snudde opp ned på britisk politikk” er med på å oppklare dette. … fortsett å lese «Forstå fenomenet Jeremy Corbyn»

Det bare sier jeg deg,

du burde ikke kødde

med en søster.

For en søster har en eller to

eller hundrevis av søstre,

en brannmur av søstre,

et festningsverk.

 

Skal du kødde med noen,

burde du heller kødde med et enebarn

som ikke har andre å rope på

enn moren sin,

og mødre har ingenting å stille opp med

mot en vegg av søstre.

Hvem av dere kan gi meg den
den stille tryggheten
hysj bare sov du
klikk klikk, ingenting kan gå galt
bare sov.

later that night
i held an atlas in my lap
ran my fingers across the whole world
and whispered
where does it hurt?

it answered
everywhere
everywhere
everywhere.

… fortsett å lese «Warsan Shire: What They Did Yesterday Afternoon»